I'll be there for youoo!

I dag var det OD-dag (operasjon dagsverk), Og jeg, Mong Nhu og Paul var gatemusikanter! Jeej. Vi sdatt for det meste i krysset Gyldenløvesgate/Markens, hvor vi spilte gjennom vårt reportoar på minst tre sanger (det kommer litt an på hvor godt man mener vi burde kunne dem for at de skal telle) i to timer, og fikk inn, hold pusten:

nesten 1200 kr!

Hurra for oss. Fin dag.

Shishiodoshi av Kenya Hara

Denne installasjonen er det mest avslappende i Verden. Jeg så den i Glasgow i sommer, og kunne godt tenke meg å bare ha den med hjem for å stirre på. Det var ufattelig behagelig.




ah, jeg har vondt i hodet.

And she lived happily ever after.

I dag er jeg ganske glad. Ikke fordi jeg har savnet skolen masse i løpet av den korte ferien, og det er heller ikke en spesiell hendelse som peker seg ut som noen hovedgrunn til denne gleden. Strengt tatt går ikke ivet mitt mye bedre enn det pleier, jeg har fortsatt masse ting å gjøre (som å øve til geografiprøven i 7/8. time i morgen, og øve på å improvisere - jeg vet det er en selvmotsigelse, men uansett - til sangtimen min på onsdag), men jeg har allikevel en følelse av at alt kommer til å gå bra til slutt.

Noe av det (her sto det egentlig en av tingene, men jeg skal slutte å skrive ting, det er et tulleord) som gjør meg ekstra glad i dag er at jeg har blitt møtt av masse hyggelige fremmede mennesker. Det var vel strengt tatt ikke så mange, men i forhold til normalen på ca. 0, var det en hel haug. I trappa på upstairs smilte ei gammel dame til meg, og sa noe som jeg ikke forstod hva var med en gang, fordi jeg hørte på musikk, men i ettertid har jeg skjønt at det var tut-tut, eller noe i den duren, ettersom jeg holdt på å gå i henne. Uansett smilte jeg tilbake som best jeg kunne.

Etter dette kjøpte jeg to tesiler på kaffe og pasta, av en kjempehyggelig ekspeditrise som bad meg om å nyte sola mens den varer. men. så skjedde den noe som - desverre - er ganske utenom det vanlige. Et fremmed menneske under 40 smilte til meg på bussen! Personen var en gutt/mann jeg tror var et sted mellom 17 og 27 år gammel, og jeg har aldri sett ham før (dette er en buss jeg tar temmelig ofte). I det jeg skulle sette meg, så han rett på meg og smilte skikkelig. Jeg ble rett og slatt ganske paff, og satte meg i setet over midtgangen for ham, mens jeg følte meg skikkelig slem for å ikke ha smilt tilbake. Nesten hele resten av bussturen satt jeg og ventet på at han skulle se på meg så jeg kunne smile tilbake, og ved stoppet før jeg skulle av fikk jeg endelig gjort det, og jeg smilte, og han smilte tilbake, bredere enn første gangen, og jeg ble veldig glad, og litt lei meg for at sånt ikke skjer oftere, og vi gikk av på neste busstopp hvor vi gikk hver vår vei.

Verden er egentlig et fint sted.
Sigrid